Min gud

Dødens lenker sluttet seg om meg, dødsrikets bånd snørte seg om meg.
Du senket himmelen og steg ned med svarte skyer under sine føtter.
Du gjorde mørket til sitt skjul, og rundt deg hadde du som et telt svarte, regntunge skyer.
Fra stråleglansen foran deg brøt hagl og glødende kull fram gjennom skyene.
Du skjøt dine piler og spredte mine fiender, med lyn i mengde skremte du dem.
Havbunnens renner kom til syne, jordens grunnvoller viste seg da du truet, Herre, 
ja, pustet og fnyste av vrede.

Du lærer mine hender opp til strid, mine armer til å trekke sverd.
Jeg jager mine fiender, tar dem igjen, og snur ikke før jeg har gjort ende på dem.
Jeg knuser dem, så de ikke kan reise seg, men ligger under mine føtter.
Du ruster meg med styrke til striden og tvinger mine motstandere i kne.
Du slår mine fiender på flukt, jeg utrydder dem som hater meg.
De roper, men det er ingen som berger,

jeg knuser dem som støv for vinden og kaster dem ut som avfall i gaten.
Du berget meg fra folk som lå i strid, og satte meg over folket.

Mennesker jeg ikke kjente, må tjene meg, de adlyder bare de hører om meg.
Fremmede kryper for meg, de kommer skjelvende ut fra sine borger.

Du frir meg fra mine fiender, løfter meg høyt over motstanderne og berger meg fra voldsmenn. Derfor vil jeg prise deg blant folkene.

Hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Rer jeg leie i dødsriket, er du der.
Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt»,
så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.
Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.
Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og formet i jordens dyp.
Jeg hater jo dine fiender, Herre, har avsky for dem som står deg imot.
Jeg hater dem med et grenseløst hat og holder dem for mine fiender.
Se om jeg er på den onde sti, og led meg på evighetens vei.