Epilog

Begivenhetene i Dødens sal tok hverandre. Morania ble revet mellom ønsket om å flykte tilbake den trygge tilværelsen i Palasset med Alexander, og ansvaret for sitt rike og sitt folk. Hun hadde aldri vært så i vilråde som da beskjeden kom om at guder, orker og mennesker hadde brakt sammen på alle kanter og brakt kaos og krig til verden nok en gang. Hun trengte heldigvis ikke å ta noen avgjørelse. 

Alexander tok henne i armen og førte henne tilbake til Palasset på sitt eget magiske vis. I en fart fikk de tak i en prest og endelig ble Morania viet til mannen hun hadde lært å kjenne som stor, sterk og mektig, og som hun til og med hadde blitt glad i og kunne med rette kalle seg Keiserinne av Rolia. Det ble riktignok ingen lang og romantisk bryllupsreise, for Serima stod ved døra, og Alexander hadde ikke tenkt å la henne vente. Morania kjente følelsene rive da Alexander steg til hest og red inn i mørket, ut i krigen. Stolt av sin mann, men redd for hva som ventet...for ham, for riket, for folket, for henne....

Timer eller dager gikk, tiden fløt for Morania. Hun vandret dype spor i palassets saler og hager mens hun ventet på nyheter fra fronten, samtidig som hun egentlig ikke ville vite...inget nytt er godt nytt. Sannelig... en uke etter meldte speiderne at Roluns hær var på vei tilbake. Og ikke lenge etter braste General Maalt, hennes storebror, inn på gårdsplassen og bort til sin søster for å fortelle hva som hadde skjedd på frontlinjen. Alexander hadde kjempet mot Serima og var borte....

Han hadde spøkt med at Morania kunne ende opp som enke like fort som hun hadde blitt gift...Morania hadde ikke likt tanken og nektet å erkjenne den nå også. Alexander var ikke død, han var savnet. Morania hadde likevel ingen intensjoner om å sitte i Palasset og flytte på hans papirer og høre på hans rådgivere...uten ham. Hun er ikke noen bedre administrator enn noen andre, hun er en handlingens kvinne. Hun oppnevnte et råd til å styre sin plass, og ba handelsstanden og generalene om å velge sine representanter til rådet, samt alle Rolianske adelsfamilier. Deretter sendte hun ut et dekret om at Rolia fra nå var åpent for alle raser og religioner, og at Rolia ønsket fred.

Ved innsettelsen av rådet holdt Keiserinnen denne talen:

Jeg ble glad i Alexander, men det betyr ikke at jeg bifaller alt han har gjort, eller måten han styrte på. Han var ikke Rolianer, og hadde aldri kjent Rolias hjerte banke.  Mitt hjerte har alltid tilhørt Rolias folk, og jeg vil at riket igjen skal tilhøre dem. Han var Keiser over menneskeheten, jeg er Folkets Keiserinne.

Rolia er ikke en rase eller en religion. En Rolianer følger den guden den trenger mest, og tar vare på sin familie og sine venner, uansett hvilken opprinnelse de måtte ha. Vår nasjonale hymne sier alt, intet mer, intet mindre. Her er det plass til alle. Rolias hjerte vil alltid banke i Rolianerne, så lenge Rolianernes hjerte banker for Rolia.

La Rolia, vår alles føniks, reise seg igjen, børste asken av sine brusende fjær og spre sine vakre vinger nok en gang. La oss igjen bli det stolte riket som lever og lar leve, som ikke krever, men ærer Konger, Guder og mennesker.

I ly av sorgen over sitt folk og sin mann valgte Morania å trekke seg tilbake, og få har sett henne siden.